Jotunheimen

I fjor spurte vi barna om de ville på Legoland eller til Jotunheimen og gå mange timer i fjellet, sove i telt og nå noen fjelltopper sammen med oss, onkel og tante - samt et firbeint søskenbarn. Valget var enkelt og enstemmig - fjelltur. I år fikk vi samme svar, så selv om jeg ikke er veldig glad i sove i telt, er det vanskelig å si nei til dette :-). Heldigvis tok jeg ikke frem kameraet i alle regnskurene....

Ikke kaldt i det hele tatt visstnok....

40-års lag

I slutten av mai var det klart for å feire 40-års dagen til kona. Tradisjonen tro samlet vi godt over 50 venner til fest og moro. Det ble vellykket som vanlig, og det ser virkelig ut som å denne tradisjonen med at vi inviterer til "åpent hus" to ganger i året - når vi fyller år - blir satt stor pris på. Det er det ekstra motiverende å invitere gang etter gang!

Det er jo litt rydding, vasking og planlegging som må gjøres i forkant av disse festene, og dagen etter er det stort sett behov for å tømme litt vann ut fra bassenget for litt rengjøring.

Jotunheimen rundt og Grenserittet

MAGISK! Jeg sykler nedover en fantastisk dal i fjellene nord for Nice i Frankrike etter å ha svettet meg opp en del høydemeter. Det er september, og jeg tenker over sykkelåret 2016. Jeg har god fart nedover de krappe svingene med dårlig sikring over de stupbratte skrentene. Det er vindstille og ikke en lyd å høre med unntak av bosset på sykkelen som tikker ivrig. Farten øker til ca. 50-60 km/t, og jeg tenker det går litt for fort i det jeg oppdager 3 store rovfugler som sirkler over meg mens de kommuniserer med hverandre. De nærmer seg faretruende, og er få meter over hodet på meg mens jeg reduserer farten betydelig for å følge med på dem. De sirkler over meg i mange minutter i det jeg "cruiser" nedover i dalen med utsikten på bildet over, og jeg tenkte først at de var sultne på en havarert syklist. Men med utsikten, stillheten og fuglene sirklende over, får jeg brått en følelse av at de kom for å passe på meg. At jeg ikke måtte kjøre så fort. At jeg var i fare. Gjentakelse av fallet under Birken med forslått kropp og hjelmen sprekt i 3 deler? Jeg fikk frysninger på ryggen, og ble nærmest rørt av øyeblikket, og tenkte at det er dette sykling handler om. Fantastiske naturopplevelser og en velfungerende kropp som lystrer så turene nytes uten å være utslitt selv etter mange timer med bratte bakker opp. Men da må man selvsagt være i relativt god form, og da er det kun stabil og jevn trening som gjelder.

I slutten av 2015 ble det satt 2 hovedmål for syklingen; gjennomføre Jotunheimen rundt uten at det skulle være alt for tøft, samt sykle Grenserittet på under 3 timer. Sistnevnte var hovedmålet, og med fylte 40 år, tenkte jeg det var på tide og bikke 3-timers grensen selv om løypa var forlenget noe. Litt struktur i en hektisk hverdag, var da fornuftig. Jeg ble medlem av "Wattkoden" - https://www.wattkoden.no. Her er det lett forståelige artikler om forskning rundt effektiv trening, samt ulike treningsprogram i forhold til ambisjoner. Jeg har brukt "250 - NO BULL", hvor det er lagt opp til 250 timers trening i løpet av året. Jeg har vært relativt strukturert på gjennomføringen av dette, samt trent en del styrke og roing på morgenkvisten før jobb i tillegg. Fornuftig kosthold med mye fullkorn, fisk og grønnsaker, har jeg også hatt som basis som vanlig.
Og dette har fungert! Det viktigste har kanskje vært at man har hatt en plan, og det har vært vanskeligere å skulke unna etter en lang og hektisk dag. En intervalløkt kl. 0545 eller kl 2200 har ikke vært uvanlig.  At man har fått en riktig balanse mellom trening og restitusjon, er også en viktig nøkkel. Resultatet ble i hvert fall en behagelig reise rundt Jotunheimen - dvs 430 km og ca 4700 høydemeter i kaldt regnvær og tåke, men heldigvis også noen glimt av sol når natten var over. Jeg gikk helt tom for næring på vei opp Sognefjell, men etter en stopp her, hadde jeg superoverskudd. Vi hadde gode og lange pauser, og hadde ingen ambisjoner om noen god tid, så vi brukte over 18 timer. Med veldig hyggelig selskap, fantastisk tøy fra Castelli som holdt en tørr selv i delvis styrtregn, et velorganisert arrangement og fantastisk natur, er dette opplevelse jeg ikke ville vært foruten. 15 timer i 2018?
Og effektiv sykkeltrening på en måte som er enkel 

Kona og barna møtte oss på slutten, og opp en av de siste, lengste bakkene hadde jeg etter 17 timer vanvittig overskudd og kunne bare tråkke til og sykle fra de andre...! :-)

Jeg tok få bilder under Jotunheimen rundt, men det var mange flotte steder jeg kunne stoppe for noen minne-bilder, selv om været er mer stabilt her i Frankrike.

Det blir en del sene kveldsturer etter barna har lagt seg, men da får man til gjengjeld med seg solnedgangen over Tunevannet i 2230-tiden :-)-

 

Har vært med på en del ritt i år, og i tillegg til Jotunheimen rundt og Grenserittet, har det blitt Stjernetråkket, Aremarkrittet, Landegrensen, Hennesrittet (i år også for gutta) og Birken.

På hytta er det ingen muligheter for noen lengre sykkelturer uten å ta båten til land, så i år ble det investert i en helt enkel sykkelrulle fra Tacx. Helt greit å bruke med denne utsikten :-)

Jeg nevnte at jeg var med på Birken. Ambisjonene var selvfølgelig bestetid her også, og med god startpulje og fine bein, lovte det godt. Vi hadde lånt hytte på Hafjell for anledningen, og etter å ha stått opp i 0400-tiden for å rekke bussen til Rena, var jeg klart for å sykle tilbake i flotte forhold. Den gang ei! Etter 12-13 minutter økte farten i feltet på et asfaltparti, og jeg ble syklet på bakfra og stupte i asfalten i 35 km/t. Heldigvis landet jeg på hoften, så denne tok - i tillegg til sekken på ryggen - unna en del krefter før jeg treffer asfalten med bakhodet med ett smell. Det gikk heldigvis bra med hodet, selv om hjelmen sprakk på 3 steder. Jeg klarte ikke å gå på beinet på et døgn, og det er fortsatt litt vondt, og jeg har ikke syklet alt for mye etter Birken dessverre.

På kjæreste-tur i Frankrike i september kunne jeg som nevnt ikke la sykkelen være hjemme...