Grenserittet er årets treningsmål, og det å se frem til dette i starten av august, gjør at motivasjonen for å holde treningen i gang året igjennom er lettere. I år startet sesongen med en fantastisk tur til Spania i mars med 12 andre mosjonister, men etter dette ble det nok kun én tur i uka. Fra mai og utover ble det litt mer, og i juni og juli ble det nok i snitt 2-3 ganger i uken. Selv i sommerferien ble det turer inn til fastlandet et par ganger i uken, og et langt mer fornuftig kosthold og lavere alkoholinntak enn hva som kanskje hører sommeren til. Grensrittet nærmer seg jo! Og hvordan trenger jeg? Det blir det et annet innlegg om. Utstyret ble sjekket, men litt for sent skjønte jeg at kranken hanglet litt, men fikk reparert og smurt opp etter beste evne, da nytt kranklager til Rotor 3D+ ikke var å oppdrive på kort varsel. Bakhjulet begynte også å få sine mil, men det så såpass greit ut, at det å bytte ut det håndlagde Dugast pariser-dekket til 1000-lappen satt litt for langt inne. Søvnen hadde vært god, kroppen føltes fin, og jeg fikk en god følelse i de første grusbakkene. En liten sleng på bakhjulet, og det begynte å riste litt. Trodde jeg hadde slått det skjevt, men etter 14 kilometer SMALT det, og hele sømmen som er limt mot felgen hadde gått opp. Fruen og barna plukket med opp på nærmeste hente-plass, så da ble jeg tilskuer til resten av rittet.
En får se det positive i det; kroppen føltes veldig fin dagen der-på ; selv etter pokalfesten hos oss hvor OTT's beste rytter ble kåret. Og målet med rittet er jo treningsmotivasjon, noe jeg har fått uansett resultat. Og dette gjør at påmelding til Birken nå er ordnet, og en klarer å holde syklingen i gang enda lenger utover sommeren :-)
